Tollerjenta

…Ja nå er det bare 1,5 uke igjen av vikariatet mitt i 5. og etter det vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Håper og krysser fingrene for at en av de 2 skolene som har nr mitt ringer, eller at sfo eller tam alna trenger meg litt ekstra (har man mange jobber så har man), men kjenner jeg begynner å blir litt stressa. Men selv om det er kjedelig å stå uten jobb så skal jeg helt klart overleve å være ferdig i 5. kl. Ikke misforstå meg, det er veldig hyggelig også, men jeg har nok ikke helt tålmodigheten og den pedagogiske stemmen til å passe inn der. Midt i 10 års alderen hvor alt er urettferdig og alt kan misforståes, der er jeg, som ikke alltid er kjent for å formulere meg best mulig og som titt og ofte tråkker i baret med kjeften min, og som i tillegg har en litt annen oppfatning om hva rettferdighet er. Så litt konflikter har det nok blitt, men sånn er det vel. Husker jo selv hvordan det var å gå i 5. kl. Man lever liksom i sin egen boble, man er ikke barn på barneskolen hvor alt er lek og ingenting alvor, men de er heller ikke ungdommer på ungdomsskolen som vet at det finnes en fremtid og at de må kjempe litt for at den skal bli som de vil. De er rett og slett midt i mellom (og det er vel derfor det kalles mellomtrinnet). Den var jammen dyp! Uansett så har jeg hatt snart 5 finer uker hvor jeg har lært masse, så det blir bra å ta med seg videre.

Nå har jeg også endelig fått ut fingeren og søkt på studier til høsten. Av alle ting så har jeg søkt Historie. En spennende bachelorgrad man kan bygge på forskjellige måter. Jeg tenker i utgangspunktet å rette den mot undervisning. Så får vi se hva fremtiden bringer.

I dag tidlig ble jeg obs på hvordan og hvor hyppig jeg bruker “svarte faen!”. Våknet opp til alarmen med Inea i armkroken. Skal bare slå av alarmen, men den helsikes tlf vil jo ikke slå av alarmen, så “poker face” bare durer avgårde mens jeg febrilsk prøver å taste på denne forbanna touchscreenen min (for det skal vi jo ha), hvilket ikke alltid er så lett med trøtte fingre og sløve øyer (kjenner jeg blir hissig av å tenke på det), så jeg sier litt halvhøyt: men i svarte faen da! Og da reiser Inea seg opp og går… Er en viss sjanse for at jeg kan ha ytret disse ordene i de stunder min elskverdige firbente venn har valgt å ta for seg av godteskåla, eller når hun lirker salamien av skiva mi. Så da vet jeg (og dere) det!